A/S Flørli fikk konsesjon 16. november 1916. Da var byggingen i full gang. Men selv om byggeprosessen gikk etter planen, endret verdenssituasjonen seg dramatisk. Tyskerne viste stor interesse for stål til våpenproduksjon, men snart endret krigssituasjonen seg, noe som resulterte i stålmarkedets kollaps. Suksess for én part betyr lett fiasko for en annen. Mange sier gladelig at Lysefjorden aldri fikk stålverket sitt.

Selv om forholdene for strømproduksjon i Flørli var gunstige, skulle byggingen av demninger og en vannledning i dette området koste mye arbeid og svette. Mye utstyr måtte fraktes opp til sjøen, 740 meter over havet. Den jobben måtte gjøres med menneskekraft. Bare noen år etter at arbeidet hadde startet, ble det lagt skinner for traller for å frakte utstyr og folk fra fjorden til fjelltoppen.

Mange historier om tapre bragder stammer fra denne perioden. De mest kjente var de sterke Helmikstøl-brødrene. De skal ha båret 135 kilo hver på ryggen oppover bakken.

Det første som trengtes på Flørli var en solid kai og et lite kraftverk som forsynte byggearbeidene med energi. Etter hvert som tiden gikk, ble det satt opp midlertidige losjisteder ved fjorden så vel som på fjellet. Halvveis oppe i åsen ligger Flørlistølen. Dette ble et utgangspunkt eller base for de som brakte materialer og utstyr med hest opp til Flørlivatnet.

I 1916 var antallet ansatte ved byggearbeidene 119. Det var ingen telefonforbindelse med omverdenen, og mange fryktet hva som kunne skje hvis noen ble syke eller skadet. Det ble foreslått å ansette en sykepleier eller en annen person som kunne hjelpe i kritiske situasjoner. “Hvis det skjer en ulykke, er vi hjelpeløse. Det vil være umulig å kontakte en lege.” Men: Til tross for store risikoer var viljen fra arbeidsgiverens side liten. Ingenting ble gjort for å forbedre disse tingene.

Flørli fikk sin egen butikk ved kaia, og mange av arbeiderne bodde i de små losjiene sammen med familien sin. Forholdene må ha vært vanskelige både for barna og de voksne. Man vet at så mange som 47 personer bodde i 12 små rom. Sommeren 1917 var arbeidsstyrken på sitt høyeste: 142 personer var på den tiden sysselsatt ved byggearbeidene.

Fra kraftverket ved fjorden og opp til demningen i Ternevatnet skulle det bygges en vannledning. Røret skulle graves ned i betong og festes til fjellet. For å utføre dette arbeidet ble det lagt skinner oppover bakken, og en kraftig (kran/maskin) trakk traller oppover. I denne forbindelse dukket det opp mange problemer. Ved en anledning sviktet den (kranen), slik at en tralle med ni personer på raste nedover i full fart. Mennene klarte å hoppe av i tide, men det sies at fra den dagen av nektet noen av arbeiderne å gå opp på trallen. Tretrapper ble bygget langs skinnene. I dag består trappen av 4444 trinn, og er den lengste av sitt slag i verden.

Byggearbeidet ble utført kontinuerlig gjennom hele året, men om vinteren skapte snø store problemer. Etter påske 1917 var været så dårlig i fjellet at arbeidet bare kunne utføres 3 eller 4 dager i uken. I de verste periodene måtte mennene bli i skurene sine ti dager i strekk. Dette medførte økonomiske vanskeligheter for de timelønnede mennene. Resultatet var at arbeidsgiveren gikk med på å betale 5 kroner om dagen i slike lediggangsperioder.

I februar 1918 var det en forferdelig kraftig snøstorm som ødela strømledningene. Ved Litle Flørlivatnet førte en snøfonn, åtte meter tykk over skurtaket, til at taket ga etter. Mennene måtte flytte midt på natten til et annet skur, og for å komme seg ut derfra måtte de grave seg gjennom snøfonnen. I løpet av den lange vinteren var noen arbeidslag fullt opptatt med å skyve snø!

I 1918 ble all elektrisitet produsert i Flørli solgt til Stavanger Elektrisitetsverk, og Flørli-selskapet håpet å tjene ganske mye penger på kraftproduksjonen. Dette viste seg imidlertid ikke å være tilfelle. På grunn av plutselige endringer i finansmarkedet ble produksjonskostnadene høyere enn forventet. Selskapet fikk nye lån, men det medførte også nye kostnader. I 1928 beløp gjelden seg til 5,7 millioner kroner, og selskapet var faktisk konkurs. Bankene som hadde lånt ut pengene, var selv i store problemer.

I 1925 ønsket Flørli A/S å selge industrien sin til Stavanger kommune. Tidene var imidlertid dårlige, og enighet ble ikke oppnådd før to år senere. I 1927 ble kraftverket til slutt solgt til Stavanger Elektrisitetsverk for 3,75 millioner kroner, noe som var omtrent halvparten av det opprinnelig foreslåtte beløpet. I 25 år fremover skulle Flørli dermed være Stavangers viktigste energikilde.